Del 2: Save the earth & den døde jenta; en drømmelogg.

Etter drømmen i går satt jeg og surfet etter en plate på nett.

Flere ganger leste jeg "Save The Earth". Og jeg tenkte underlig navn på denne plata da. Det kan da ikke stemme. Jeg leste tittelen en gang til, Save The Earth.
Hum.. Rart. Og enda en gang. Save The Earth. Åkej, jeg tar poenget, tenker jeg. Og leser plutselig 'Keep It Real', som er platens tittel.


Jeg rister på hodet og fortsetter dagen. I morges ikke så lenge før jeg våkner fortsetter drømmen fra i går.
Det virker som denne samme drømmen har pågått hele uka. En seriedrøm.

Jeg skal følge etter søstra mi. Resten av familien er der også. I et hemmelig samfunn oppe i skyene. langt oppe. Du kan komme dit om du vet hvor inngangene er. Folk fra 'samfunnet' jobber i en eller flere sportsforretninger. Og inngangen er hos disse folkene. Ved bankterminalen i butikken. Rødt gulvteppe. Noe mørkegrønt.

Samfunnet svever langt oppe mellom skyene, usunlig for folk på jorda nesten. Samfunnet er en sølvboks som er festet til en enorm luftballong. Hhvit ballong, og sølvfarger. Skyer og vind.
Det er en innsjø der oppe i 'samfunnet', jeg er der nå. Det er ved siden av et rom med mange vinduer ut som vannet. Der sitter folk rundt et bord. Jeg treffer medlemmer av familien min der oppe. Slakt fra morssiden. De som er levende. De har med seg bikkjene sine. Jeg leker med bikkjene her oppå vannet. Vannet er mørkt. Set er stier på vannet, av sort stein. Samme farge som svaberget rundt kanten av innsjøen.

Båter.
Vi er tre stykker. Inni en hvit boks. Han ene 'faller/draes' ut med ryggen først igjenom veggen. Han stakk av. Hele natten er han borte.
Jeg ser ned i vannet under denne hvite boksen. Han har druknet seg. Og har ligget under vannet hele natten. Men er fortsatt i live og våken. Jeg ser bunnen. Jeg tar tak i 'tauet'(det er stort, tykt og tungt) og drar han opp. Han har festet seg i et anker. Han er en av kollegaene mine. Når jeg drar han opp kommer ankeret med opp, og en liten sort kjole.
Han er litt sur for at jeg dro han opp.

Innenfor rommet med vinduer mot sjøen er jeg nå. Jeg snakker med en annen kollega om katastrofen nede på jorda.
Han spør meg hvordan det føles å ha rett, etter å ha forutsett katastrofen på jorda via. drømmen jeg hadde i går.
"Jeg vet ikke". (det er ikke så viktig hva jeg føler om det, jeg føler ingenting.)

Stiene i det sorte vannet er dygget med sort stein som stikker ned i vannet. Det er så mørkt at jeg ikke klarer å se noe serlig enn sort vann.
Det er tåke ven vannet.
Jeg leker med den sorte og hvite hunden.
Jeg ser ut av vinduet i det jeg reiser meg opp og ser mor venstre. Jeg er på stua i min fars hus i sandnessjøen, og utenfor vinduet er stien ned fra min bestemors hage, hvor jeg har drømt mye før. Jeg får straks øye på en liten sort og hvit hund som kommer løpende ned stien og ned på plassen, blandt masse strå som er gulorange. Det er av en liten hunderase, en pappillon kanskje.
Det er mye lysere her enn ved vannet.
Jeg må redde den. Løper ned trappa og åpner opp ytterdøren og kaller på den. Den forandrer seg til en hundevalp, og så til en orange hannkatt, og så til en orange hannkattunge. Vi hilser på hverandre med å kjærlig gni hodene mot hverandre på kattevis.
Jeg skjønner nå at jeg må ned på jorda for å gjøre oppgaven.

Jeg spretter opp og er straks ved foredragssalen, som ligger ved rommet med alle vinduene. Jeg snakker med en kollega. Han som druknet seg. Han ser helt annerledes ut nå. Hundene er der. De to unge mennene, kollegaen og en til, styrer med noen seler.
"jeg skal være med ned". Min kollega blir litt spydig, fortsatt sur for at jeg tok han opp av vannet. Vi krangler. Og jeg snitter halsen hans, rundt strupen så blodet pipler ut av arret.Han blør litt, men såret er overfladisk. Han gir seg nå. Jeg mener alvor. Jeg skal ned, og du prøver truer ikke meg, er min tanke.

Jeg må ha med en til, søstra mi har på rød genser i et rom med samme farger som inngangene ved bankterminalene. Hun har allerede begynnt å ta på seg ei sele. Jeg løper inni rommet med vinduet. En annen kvinnelig kollega blir med. Hun er litt eldre enn meg. Og Nøler ikke.
Vi er på vei ned nå. VI mangler en, vi er i oddetall, mangler en jente til. 2 gutter, 3 jenter. Men tenker ikke mer på det plutselig.
Fyker nedover blandt skyene i full fart. Noe er galt med den lille ballongen/fallskjermen.. Den vil ikke utløses. Jeg er ikke redd.

Vi lander på forskjellige steder.
På et kontinent som er mørkegrønt og fuktig. Tåkeaktige skyer er over dette kontinentet. Rett ved dypt vann på denne siden. Ihvertfall en stor by langs kysten. Og en stor mørk elv som renner fra langt inne i kontinentet, jeg ser ikke hvor langt ut den elva rekker.

Jeg ser 'samfunnet'. Det får hard medfart der oppe. Og jeg kan forestille meg hvordan folkene der oppe blir slengt rundt om kring av den kraftige vinden. Ballongen er ankret fast, en enorm, tykk 'kabel' ned til jorda, jeg ser ikke hvor. Og en like tykk kabel videre opp i skyene, jeg ser ikke hvor den ender. Fortsatt hvitt og sølv. Sterk vind som slenger ballongen og samfunnet fram og tilbake.

Jeg mangler noe. Og drar med et til det stedet hvor den fjerde jenta ligger. Hun har fått hard medfart av turen ned, er døende og bevisstløs. Jeg tar nøkkelen som er et smykke rundt halsen hennes. Jeg fjernet det varsomt. Det er meningen at jeg skal ta det, og jeg har ikke noe prøblem med jentas død. Sånn er det bare.
Som en siste gest, får hun oppfølst sitt siste ønske. Jeg har hentet sigaretten hun røykte på, på turen ned. Det er ikke mye igjen av den. Og det er fortsatt fyr i den. Med sitt aller siste åndedrag tar hun et trekk, hun holder den selv. Hånden faller ned og når hun puster ut røyken er hun død.

Nesten lik effekten av en rulletekst forandrer døden henne. Fra håret og ned mot beina forandres farger og klær. Fra drakten hun hadde på først, til noe huleboeraktig og beige, gult. Når denne drakten og fargen har nådd ned til tærne starter prosessen på nytt og hun får på seg en slags sørgedrakt i sort med noe som ligner blonder. Når denne drakten er komplett. Begynner kroppen å 'fryse' og fra hodet og nedover blir utsiden dekket med slikt rim man ser på morgenen om vinteren. Kroppen kramper seg sammen og stivner.

Jeg må fortsette mitt oppdrag, reiser meg opp, jeg ser meg selv fra utsiden og ser at også jeg har sørgedrakt på. Går videre med smykket i høyre hånd.

Vekkerklokka ringen, klokka er nå 07.