Drømmejournal kapittel X

Drømmejournalen fortsetter, og i det siste har jeg drømt mye rart.
Men det gjør jeg kanskje hver gang.

Først en liten oppdatering.
Jeg drømte for en del mnd. siden om en eks. som jeg ikke har snakket med eller om, på drøye 5 år.
Jeg drømte at jeg møtte han på Kattem i Trondheim. Hvor vi forsåvidt bodde sammen.
Vi kjørte i en bil, rundt om kring. Og snakket sammen. Har forteller eller gir på sett og vis uttrykk på at samboeren hans har gått fra han og jentungen de har sammen. Og jeg ser at de klarer seg godt alene.

For litt siden fikk jeg kontakt med en felles venn av meg og min eks. som en natt forteller at samboeren da følgelig har gått fra min eks. Rar verden.

For to dager siden drømte jeg om folk som står meg nær på yogashalaen jeg praktiserer på.
Jeg drømmer at vi praktiserer rett foran et speil, og min yogalærer lærer meg en ny posisjon jeg syns er gøy og utfordrende. I det hun har lært meg denne posisjonen, går hun sin vei. Og skal bli borte i 9 mnd. Og vi som er på shalaen er litt lei oss for at hun blir borte så lenge.

den siste drømmen, er nok litt mer actionfyllet og ja, kanskje for noen litt eklere enn de foregående. vanligvis er slike ekle drømmer dagligdags for meg, men denne kan til og meg jeg rynke litt på nesa av.

Som vanlig er tidsperspektiv noe man bare må se bort fra i drømmer, siden scener bytter eller flyter inn i hverandre. eg merker på mange måter at flere scene utspiller seg på samme tid. Noe som gjør drømmene litt vanskeligere å loggføre. Siden at det noen gang spiller en rolle hva som skjer når, og andre ganger ikke.

Vi begynner på 'starten'.

Jeg er i nærheten av et sted jeg har vært før, i drømmer altså, ikke i det våkne livet. Mørk skog.
Og et vann like ved. Det er litt kaotisk. Mye folk som går frem og tilbake, uten at jeg vet hva dem gjør. Det er en åpning i skogen, og mange av folkene går her, langs med skogkanten. Det er tilsynelatende mørkt ute.
På denne plassen er det et stort hus, for ikke å si veldig stort hus. Minimum 3 etasjer, laget i mørkt tre. Jeg ser ingen vinduer, men det er åpent inn via slike verandaer som går langs hele utsiden av huset. Trapper opp og ned.

På et tidspunkt finner jeg ut at jeg skal sette fyr på huset, jeg har satt fyr på huset. Eller at det bare begynner å brenne. Mest sannsynlig skjer alle tre varianter. Jeg flyr opp og ned i dette huset, og jeg mener ikke bare at jeg løper i trappene, men at jeg faktisk flyr, noe jeg oftere gjør i drømmer enn å gå på beina etter at jeg for noen år siden etter mye arbeid lærte å fly.

Jeg finner ut at jeg må redde de som betyr noe for meg. Og jeg tar det ansvaret bokstavelig talt på min skuldre, eller rygg om du vil.
Mamma, pappa flyre jeg med på ryggen bort eller opp fra det brennende huset. Søstra mi. Og en eldgammel skrøpelig mann jeg ikke vet hvem er. Han er så skrøpelig at han sitter eller ligger i en slags stol-seng av noe slag. Jeg tar også med en bil. Som er en gammel klassiker av noe slag. Cadillac-aktig og blå.
Jeg strever fælt med å få alt dette med meg på rygger. Det tar flere omganger og flere flyturer. Og jeg bekymrer meg stadig om jeg får til å å fly, når alt dette veier så mye. Men jeg får det til. Flyr med alt. Jeg vet ikke hvor vi flyr. Og det er forsatt mørkt over alt.

Midt oppi det hele har vi et sceneskifte, som jeg knytter sammen med mine farter opp og ned i etagene "i" huset, jeg er egentlig hele tiden utenfor.
Denne nye scenene er kjent. Jeg er tilbake i et kjøpesenter i min barndoms by, et sted jeg har drømt ofte om. Vanligvis i mine drømmer om dette kjøpesenteret henter jeg ut ting jeg vil ha fra butikkene, og løper i trappene. Opp og ned, opp og ned. Intet unntak denne gang. Mens jeg er i kjøpesenterets sentrum, 1 etasje, blander det seg inn en ny scene ved inngangen til den ene butikken. I denne nye scenen inni kjøpesenteret, utspiller seg ute. I en grøftekant på en grusvei, med gress i kanten.
I denne grøftekanten ligger det en død schæfer, ikke så veldig behagelig syn. Den er temmelig råtten, mye av kjøttet er borte mens pelsen fortsatt er intakt. Jeg kan se at der det ene øyet brukte å være, Kryper det hvite, feite mark, minst tre stykker. Som spiser av den råtnende hunden. Jeg hører med ett noen lyder fra det døde dyret. Klynking, små-knurring. Noen som ber om hjelp.

Jeg skjønner at jeg må hjelpe dette vesen som roper. Og jeg tar en nærmere titt på det pelskledde kadaveret, og ser et nærbilde av en bitteliten schæfer-valp. Livredd. Med lukkede øyne i vill frykt biter den seg fast i ansiktet på kadaveret, mens den knurrer og hyler. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få den løs fra kadaveret, når den er så redd og biter så hardt fast.
Jeg ser nå også en voksen schæfer, muligens i bånd, som står og sliter i den råtne skrotten. Ingen frykt å lese her.


Jeg våkner flere ganger i løpet av denne natten, likt som hele forrige uke.

Ta sats!

Som tidligere fortalt har jeg svensk på hjernen om dagen.

Sola skinner døgnet rundt, og her går jeg rundt i verdens beste rus.
Smiler når jeg sitter og leser tragiske nyheter. Smiler av telefonregninger. Smiler når jeg trener. Smiler når jeg tryner langflat på asfalten og slår hull på ene kneet.
Energinivået er akkurat nå på en topp. Kombinert med denne forelskelserusen, har underskrivende tatt søvnbehov og aktivitetsbehov på alvor. Jeg sover mye når jeg kan, og stresser ikke med å ruse ned på yogapraksis før avisbudet er ferdig med runden.
Det er viktig å lytte til sin indre stemme, et råd jeg så lenge har dyttet på alle andre. Og for en gangs skyld følger jeg det selv.
Det er også denne indre stemmer som nå har hjulpet meg med å ta en stor sjanse, flybillett er nå bestilt og bekreftet.

Skjelvingene i kroppen er nå et resultat av spenning, glede og litt angst. Eller, ganske stor angst.
Den som intet våger, intet vinner!
(..tror jeg skal gå på do og kaste litt opp nå)

Bad case of....

Det var det.
Alt håp er ute nå.
Lyset er utenfor rekkevidde.

Viruset har entret kroppen, via. en laptop.
Det er ingenting mer å gjøre, enn å legge seg ned og vente på at døden skal komme å ta meg med til perleporten.

"Oroa dig inte, chicka."

Men jeg kommer jo til å dø!
Hjertet banker i 120 BMP konstant, jeg får ikke puste og sinnet vandrer hele tiden mot nordøst.

Viruset spiser meg opp innenfra, frarøver meg nattesøvnen, og invaderer mine drømmer i de få timene øyenen er lukket lenge nok til å flyte avsted. Det har okkupert telefonen min, gjerne i timer ad gangen, og skaper nok den høyeste telefonregningen manns minne.

Oh yes, alt håp er ute.
Jeg kan høre englene ved porten synge salmer allrede. Jeg er døden nær.
Kjære Gud, et siste ønske før jeg dør. Kan du gjøre avstanden mellom Oslo og Umeå mindre?